Ølfloraen er stor og heldigvis relativt kompleks, og for å få oversikt over hva som finnes har mange laget kategorier av øl for å kunne dele det opp i typer. Men, dette blir for tungvint å bruke til daglig med mindre man har en øldommer i magen, hvor ofte trenger man egentlig å bestemme seg for om det for eksempel er en APA eller IPA man skal handle inn? Til daglig er det nok mye enklere å kategorisere ølet i forhold til bruksområde!
For å begynne – vi har stort sett 2 hovedtyper, drikkeøl og matøl.
Drikkeølene kjennetegnes av at de stort sett er til å, ja, nettopp, drikkes, for ølets egen smak og skyld.
- Partyøl eller sommerøl er lyst og lett, og er også det som de som ikke er veldig glade i ølsmak drikker. Men, det finnes jo for all del mye lyst og lett øl som er spennende.
- Barskingøl består av humlebomber i både kobberbrun og svart farge, dette drikkes av de som har hår på brøstet. De som også har hår i håndflatene drikker beverkjerteløl.
- Koseøl har stor kompleksitet og peiskospotensiale, gjerne med mye alkohol.
Matølene har mange undertyper, men felles for de er at de har lite humle. Humlebitterheten kræsjer brutalt med alt annet enn malt. Jeg kunne kalt det kjøttøl, fiskeøl og slikt, men det blir litt for jalla.
- Matøl til kjøtt, rike på malt og fylde, ølets svar på rødvin. Husk at lett rødvin også fungerer fint til fisk, så ikke se på fargen!
- Matøl til fisk og fet mat, friske og ikke altfor kraftige, gjerne med hvete, kanskje med litt syre. Disse er som regel lyse, men noen lette portere kan fint snike seg med til skalldyrene.
- Matøl til sterk mat er tradisjonelt basert på en lett variant av partyølet, men hvis du virkelig skal ha deg en taco som får deg til å svette i hodebunnen, hikke ukontrollert og grue deg til morgenen etter, må du faktisk se etter de søtere sakene med mer maltpreg, slik som maibock med lite humle.
- Matøl til dessert er preget av mye smak, mye sødme og stor kompleksitet og kan oftest betraktes som en dessert i seg selv.