Å smake på masseprodusert øl er som en rusletur i Frognerparken en solskinnsdag. Det er en del fine opplevelser og mye spennende å se på, men det tar ikke alltid helt av. Å smake på hjemmebrygg er mer som basehopping, selv om det verste som kan skje heldigvis bare er at man er litt sliten dagen etterpå, eller får seg en på tygga.
Naturopplevelsen, adrenalinrushet; hjemmebrygget øl gir en muligheten til å smake mye mer forskjellig, det gir mer utfordringer. Man er så heldig å få smake sinnsvakt mye godt, men siden det å brygge øl er en lang prosess med mange rare feilkilder, er det nettopp utfordringene som også gjør det ekstra interessant. Hvor mange masseproduserte øl har du smakt i det siste som har hatt en litt uortodoks mesketemperatur, vært lettere oksidert, har det kanskje syrlige preget av en infeksjon, har en lett sky av humlebiter eller så mye DMS at det er på grensen til å lukte råtten kål?
Misforstå meg rett – hjemmebrygget øl er som regel fantastisk godt, ved de siste NM-ene i hjemmebrygging har det for eksempel vært veldig mye godt som har blitt sendt inn av håpefulle bryggere. Alt fra tradisjonelle lagere, APAer og stouts, til berliner weisse og Stjørdalsøl, mye var veldig, veldig bra. Grunnen til at mange melder seg på er jo for å konkurrere, men mange gjør det også for å få tilbakemeldinger på det de lager – er det godt, hva smaker og lukter det faktisk, hva kan endres på i prosess og oppskrift?
Basehopping går også ut på å ha kontroll, nitidig pakking av skjerm og timing – hvordan skal man kunne gi en ordentlig, objektiv tilbakemelding på brygget, uten å såre noen som virkelig vil gjøre sitt beste, men kanskje ikke har fått det til? Klarer man å være konstruktiv og hyggelig? Alt er heldigvis bare en treningssak. Med basehopping får man ikke flere sjanser, det får man heldigvis med å smake på hjemmebrygg!