Fruktig humlearoma, søt sitrus, brent malt. Godt balansert tørr malt mot frisk, kraftig humle. Men – svart? Med bind for øyenene ville jeg sagt at dette var en indiskamerikansk pale ale, men det ser jo ut som en porter.
Se, jeg har allerede begynt å putte ølet i en bås. Mye av menneskenaturen går jo ut på å forstå og verdsette ved å klassifisere og kategorisere, og jeg kan jo ikke mene noe om dette er et godt øl før jeg har puttet det i en kategorisering Dewey verdig og stemplet det i 3 eksemplarer.
Hva gjør man da når noen amerikanske mikrobryggere ville ha en humlebombe med brent malt, og laget sin egen stil med bøttevis av amerikansk humle (gjerne Cascade), godt med brent malt og en fruktig og tørr maltsmak? Typen har ikke noe med India å gjøre og er definitivt ikke «Pale», men er mer en videreføring av kraftig humlede amerikanske portere, slik som Averys New World Porter fra eller 3 Floyds Alhpa Klaus Christmas Porter. De lærde strides og de stride lærdes, skal vi kalle det Black IPA, Cascadian Black Ale, Bitter Dark Ale, eller hva gjør vi?
BJCP bruker å være malen i forhold ølkategorisering, selv om både Norbrygg og andre organisasjoner operer med mindre (og snart større) utgaver. Dagens øldefinisjoner hos Norbrygg har vel 5 klasser og 55 undertyper, men det kommer en definisjon med antageligvis 13 klasser og 65 undertyper. Dette må de gjøre, nettopp for å kunne følge med på hva slags øl bryggerne faktisk brygger og hva folk drikker. Å ha en sentral definisjon som BJCPs hjelper hvis vi man skal være internasjonal, men den blir fort akterutseilt.
Hva da med alle de typene som ikke finnes i beskrivelsene, slik som de ulike maltølene i Norge eller gose fra Leipzig? Eller hvis en brygger bare bestemmer seg for å lage noe som er godt, uten å tenke på at det må kunne stappes i en bås? Av og til kan det kanskje være godt å senke skuldrene og tenke, “dette ølet var bare jæskla bra, masse brent malt og mye humle!”?
(publisert i Ølgjerd 2012-02)