Søndag formiddag, soldekket
Vi sitter og venter på at ølserveringen skal begynne, bartenderne driver og kobler slanger til tankene, og det var på tide med reisebrevskriving. Det frister med en øl i solen, det var jo nettopp derfor vi kom hit! Ølcruise fra Civitavecchia til Barcelona og tilbake er ikke noe en er med på hver dag.
Dagen i går begynte altfor tidlig med flytog, sikkerhetskontroll på Gardermoen med den sedvanlige “du er tilfeldig utvalgt til en ekstra kontroll” og påfølgende påtafsing fra sikkerhetsvaktene. Jeg velger å tro at jeg alltid blir utvalgt fordi jeg er så kjekk. Flyturen var ellers meget begivenhetsløs, vi fikk til slutt tak i bagasjen, og gikk ut på eventyr for å for å finne togstasjonen.
Å reise ut på eventyr i Italia er alltid spennende. Jeg så en kommentar på forumet til Venner av Nøgne Ø i vinter om at Ma Che Siete Venuti A Fa, en av de eldste og største ølbarene i Roma feiret 10-års jubileum med et ølcruise på Middelhavet. Vi hadde ikke hørt noe om stedet fra før av, men etter å ha spurt Google og konkludert med at noen dager i Italia i juni sjelden slår feil, var ikke valget vanskelig.
Handling av togbilletter på stasjonen gikk utmerket, “chiao, due bigliette por Civitavecchia” begynte jeg, men svaret måtte jeg be om å få på engelsk. Ellers er det som regel bare å si “’giorno/’sera, antallet, *peke på det man skal ha*, per favore”, og så blir det som regel riktig. Er man i tvil, lurer på noe, eller man er glad, trist eller lei, så er det bare å veive litt med hendene. Alt ordner seg med litt håndfekting i Italia.
Etter 5 minutters togbytte i Roma Trastevere ankom vi Civitavecchia med gelatoen i hånda, og rakk akkurat å sove en halvtimes tid i skyggen. På fergeterminalen var det lite kø siden innsjekkingen skulle åpne førsten time senere. Køen begynte å vokse sakte og sikkert, først til den andre enden av terminalen, så ut utgangsdøren og ut på fortauet. Vi fant til slutt at det “magiske” ikke ville skje slik at køen ville forsvinne, og at vi burde stille oss i kø istedet for å sitte og se på. 2 timer køståing etter fikk vi tak i billettene. Personalet til Ma Che Venuti a Fe sto på og fikk inn bryggere og andre gjester forbi køen, og til slutt skjedde det magiske. Nå var boardingkortene sortert alfabetisk, og det var 4 personer bak hver av de 3 innsjekkingslukene slik at køen plutselig forsvant. Det ser nesten ut til at de fryktet at båten kunne komme til å kjøre uten oss.
Det magiske har også skjedd innen italiensk øl. Fra tynne lagere fra Peroni og Nastro Azzurro , har det plutselig begynt å dukke opp mikrobryggerier nær sagt overalt. Det sies at de har god mat og drikke i blodet, så øl måtte bare komme. Ølbarer og små bryggerier har dukket opp som paddehatter over det ganske land, og en del sier at det er et av de landene der bryggerevolusjonen fortsatt raser for fullt. Små og obskure bryggerier lager ofte mange godsaker bare man klarer å finne de!
Ingen fare med at båten stikker av fra oss. Med boardingkortet trygt i hånden var det på tide med ny kø, denne gang for boarding. Selv logistikkvante italienere begynte å bli litt lei av kø, og begynte å klappe for passasjerer som skulle gå stige ut av båten før vi kunne gå ombord. Det var en utrolig mengde trailere som rullet ut av båten, det viste seg til å ikke være mindre enn 4 bildekk ombord. Til slutt kom vi nært båten, før det var enda en kontroll av boardingkort.
Vel ombord i med bagasjen i lugaren var det på tide med midnattsmat før restauranten skulle stenge. Det fant også de andre passasjerene ut. Vi var på vei til å gå og komme tilbake igjen til køen som nå tok omtrentlig en halvtime, men plutselig slo følelsen av deja vu inn – denne feilen hadde vi gjort før i dag! Vi stilte oss pent i kø, som denne gangen var uten hurrarop. Det viste seg å være lurt, plutselig var køen fire ganger så lang.
Ah, der åpnet endelig ølserveringen på soldekket og det er på tide å hente litt øl. En Original Leipsiger Gose fra Bayerischer Banhof. Det er første gang jeg smaker Gose, som er delvis gjæret med melkesyre, og minner litt om en blond med kefir. Spennende, fruktig og frisk i solsteken. Nuvel, tilbake til gårsdagen.
Etter nattmaten tenkte vi at nå var det sannelig på tide med en øl, men baren så ikke ut til å åpnes med det første. Etter runde på dekk, så baren fremdeles ikke ut til å åpnes med det første. Etter litt diskusjon om hvor feigt det var å legge seg UTEN øl første kveld på ølcruise, fant vi ut at etter å ha sittet på fly, tog og stått i kø i 19 timer, så var det greit å heller komme sterkere tilbake dagen etterpå. Leseren får nå lov til å komme med kyllinglyder på våre vegne.
Nå har soldekksbaren åpnet for alvor, nå hoier italienerne med volumet på 11, nå skal ølsmakingen begynne. Følg med i neste kapittel!
Bleke, men fattede nikker vi til hverandre i det vi passerer hverandre i korridoren på dekk 9. Jeg aner ikke hva han heter bortsett fra at han er italiensk og har en flette i skjegget, men vi smiler lurt. Rundt om ligger det en mengde lettere rødmussede og halvsover etter gårsdagens fylleslag. Olabuksa mi lukter som et middels bryggeri, og joggeskoene mine er lagt i vasken på lugaren. Jeg er fortsatt hes etter å ha gaulet fylleviser på italiensk, men en espresso og en croissant hjelper veldig. Solbaderne slanger seg rundt poolen, båten har fått påfyll av nye solhungrige gjester.
